Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski
Nå lyser det så fagert i heien
Fra ovnskroken vekk! Så glad og så fri
Mot store, hvite skogen tar jeg veien
I fykende fei, jeg baner meg en vei
Blant vinterkledde stubber og steiner
Den susende vind meg stryker om kinn
Og snøen drysser ned fra lave greiner
De vinger på fot gir liv og lyst og mot!
Nå stevner jeg mot høyeste tinden!
Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått
Det stryker og det fyker vekk med vinden
Og når jeg ser opp, da skuer jeg fra topp
Den lyse dal med skoglier blandet
Da banker mitt bryst, av jublende lyst:
"Jeg elsker,å, jeg elsker dette landet!"
